Har du noen gang følt at det er tilfeldighetene som rår? "Garbage Can - modellen" kan kanskje gi deg forklaring

Har du noen gang følt at det er tilfeldighetene som rår? At beslutninger som blir tatt, og løsninger som blir valgt, fremstår som vanskelig å forklare og å forstå? Da har du kanskje opplevd en situasjon som The Garbage Can Model forsøker å beskrive. Den norske statsviteren Johan P. Olsen var en av «arkitektene» bak modellen som første gang ble presentert i 1972. Her følger en kortfattet beskrivelse. 

Tilfeldigheter mer enn rasjonalitet. Utgangspunktet er at ideene om rasjonelle beslutninger og veloverveide handlinger ikke alltid passer til virkeligheten i organisasjoner og virksomheters hverdagsliv. Dette skyldes at det i hverdagen er noe tilfeldig hvem som faktisk er til stede når en beslutning skal fattes og at det i noen utstrekning er tilfeldig hvilken kunnskap og erfaring de bringer med seg sett i forhold til de utfordringene de møter. Ofte er ikke problemstillingene helt avklarte. I modellen blir beslutninger til i møte mellom «strømmer» av uløste problemer, løsninger, deltakere og beslutningssituasjoner.

En "strøm" av problemer, konflikter og eller uløste spørsmål. En slik strøm av utfordringer er rasjonelt sett selve grunnlaget for at noen samles for å finne løsninger og ta beslutninger. Med strømmen følger det forventninger om at «noen tar grep», løser problemene, organiserer løsning av konfliktene, og/eller finner svar på spørsmålene som er reist mv.

En "strøm" av løsninger. Modellen tar også høyde for at det til enhver tid vil være mange løsninger tilgjengelig i form av ulike teknologier, teknikker, ledelsesteorier, potensielle innovasjoner, ansatte medarbeidere m.v.. Disse vil i større eller mindre grad passe som løsninger på de aktuelle problemer, spørsmål og/eller konflikter man står overfor.

En strøm av deltakere. Modellen tar også høyde for at deltakerne i de aktuelle beslutningssituasjonene møter som de de er, med egen faglig bakgrunn, virkelighetsforståelse og egne interesser. I omgivelsene finnes det kanskje også tjenestevillige konsulenter med forskjellige kunnskaper og forståelser av aktuelle utfordringer. Når en utfordring skal løses samles virksomhetens egne og gjerne utvalgte konsulenter for å forholde seg til problemer, fortolke informasjon, teste løsninger, men også for å bygge allianser med tanke på hva som skal besluttes. De gjør dette ut fra hva de til enhver tid har med seg av kunnskap, erfaring, dømmekraft og til og med dagsform. Bare det å bli enig om fortolkning av et beslutningsgrunnlag kan av og til være utfordrende.

Strøm av beslutningssituasjoner. Si at vi står overfor en anledninger hvor det forventes at den virksomheten det gjelder «produserer» beslutninger. Budsjett for neste år kan være et eksempel på noe man beslutter. Det samme gjelder ny merkevarestrategi, nytt slagord, ansettelse av ny markedssjef, saksliste for neste møte o.l. Det er disse beslutningssituasjonene som man i Garbage Can Modellen ser for seg allerede ligger i bøtten når beslutningstakerne med sine ideer om løsninger også «ramler» inn eller ned i denne.

Tilgjengelighet et nøkkelord. Sammenkopling av problemer, løsninger, deltakere og beslutningssituasjoner bestemmes av en «tilgjengelighetsstruktur» som fastsetter hvilke problemer som skal tas med i hvilke beslutningssituasjoner, som kan være budsjett-, seksjons- eller ledermøter eller såkalte krisemøter. En «beslutningsstruktur», for eksempel i form av stillingsinstrukser eller lignende, bestemmer ofte hvilke deltakere som har adgang til og forventes å delta hvor og når. 

Løsninger og ikke-løsninger og kommunale slagord. En organisering av beslutninger etter denne metaforiske beskrivelsen gir mange muligheter. Eller kanskje heller, å se på organisering av beslutninger på denne måten kan forklare beslutninger det ellers kan være vanskelig å forstå. Alt er greit når vi får løsninger som passer til problemene som skal løses, men modellen forklarer hvorfor løsninger kan bli mer eller mindre gode.

Det er selvsagt også mulig å se for seg at problemer strømmer forbi og forblir uløste fordi det ikke var løsninger tilgjengelig der og da. Mer fantasifullt kan man tenke seg løsninger som ikke forholder seg til problemer, eller som er løsning på et problem man ikke har. Løsningen er der, ferdig pakket, gjerne med velvillige konsulenter klare for innsats. Kanskje er det mange andre som allerede har denne løsningen. Problemet er uklart eller udefinert, men når så mange andre har denne løsningen må vel vi også, sier beslutningstakerne seg imellom.

Noen år tilbake hadde NRK en reportasje om kommunale slagord og fulgt opp med intervjuer rundt innbyggernes kjennskap til disse . Dette kan kanskje være, et ikke alt for alvorlig eksempel, på at modellen har noe for seg. Det finnes opplagt, tror jeg, eksempler på andre mer alvorlige beslutninger som man i ettertid gjerne skulle sett hadde blitt i "søppelbøtta".

Garbage Can Model eller Garbage Can Theory som den også kalles er uansett et seriøst forskningsbidrag, først beskrevet i en forskningsartikkel fra 1972, og senere kommentert av forskere. world wide. Og modellen har inspirert mange, til å tegne og designe stadig nye versjoner. Se selv.